AUBURN, CALIF. — Under Canyons Endurance Runs by UTMB 2025 ble Sierra-åsene en scene for rå styrke og viljestyrke, da hundrevis av løpere kjempet seg gjennom brutale stigninger og utforkjøringer i jakten på personlige gjennombrudd.

Aroa Sio og Tom Sullivan kjempet seg gjennom hver eneste kilometer av 100-milsløpet og løp inn til to imponerende 2. plasser. Júpiter kjempet seg til en sterk 7. plass i en beinhard 100KM. Grant ga alt han hadde – noen ganger handler mot om å vite når det er riktig å stoppe. Og Tommy Rivs løp 25KM med ren glede, tilbake der han elsker å være.

For Tommy Sullivan var dette ikke bare et løp til — det var hans første forsøk på 100-miles distansen, og et stort steg fremover på en reise som startet med et enkelt 30KM-løp for ikke så lenge siden. Les Toms egne ord om løpet:

“For noen uker siden fikk jeg prøve noe nytt: å løpe hundre miles!”

De første reaksjonene handlet om menneskets utrolige utholdenhet. Det fantastiske fellesskapet rundt meg og hvor ufattelig heldig jeg er som er en del av sporten vår. Det finnes en rungende sannhet – en tydelig følelse av tilhørighet.

Tiden går. Hevelsen har lagt seg. Støvet har lagt seg. Energien begynner å komme tilbake, sammen med hodet. Canyons 100 miles ligger bak meg. Hvor går jeg herfra?

Én ting jeg lærte av min første 100-miler, er at det bare finnes ett sted å gå videre. Bare ett reelt valg jeg har – og det er hva jeg gjør i dette øyeblikket.

Jeg var alene mesteparten av løpet. Jeg tok ledelsen etter tretti miles og holdt den helt til det gjensto syv miles. Jeg ledet så lenge som jeg noen gang har løpt før. I stillheten i de milene får tankene vandre.

«Hva skjer etter dette? Kommer jeg til å vinne? Søren, jeg ble passert – skal jeg bare sette meg ned og gi opp?»

Grunnen til at det gikk så bra i utgangspunktet, var at i størstedelen av de seksten timene og tjuefire minuttene med løping, var jeg fokuserte på hva jeg skulle gjøre akkurat der og da. Oppgaven rett foran meg.

«Hva er neste steg?»

‘Venstre fot,’ svarte kroppen.

«Og så?»

‘Høyre fot. Spis sukker.’

«Og nå?»

‘Hold trykket oppe.’

«Jeg tror ikke jeg klarer det.»

‘Shhhhh. Det vil du.’

Jeg har en tendens til å overtenke. Bare spør kona mi, Emkay. Det vakre med løping – og særlig med å løpe langt – er at du til slutt lærer å ikke henge deg opp i småting. Du kan ikke. Du har ikke energi til å bekymre deg. Med begrenset energi handler det om å bruke den med hensikt.

«Beina mine gjør skikkelig vondt. Hva gjør jeg nå?»

‘Spis. Drikk. Løp.’

På løpsdagen øvde jeg på noen enkle, men kraftfulle ting: å tro på meg selv, å prøve nye og krevende utfordringer, å fokusere på det jeg kan kontrollere – og å oppdage at grensene mine ligger langt forbi det jeg en gang trodde var mulig.

Vi mestrer aldri disse tingene fullt ut – vi øver, justerer og vokser.

Tro krever vedlikehold.

Fokus krever jevnlige innsjekker.

Utvikling krever tilpasning.

Menneskelighet krever utfordringer.